Hanne Bråten er en av de mange elevene Arild har hatt med opp Kilimanjaro. Her forteller hun hvordan hun opplevde å nå toppen!

Uansett hvor mye jeg skriver om turen opp Kilimanjaro, klarer jeg ikke å formidle det på en måte som gjør at noen som ikke har opplevd det greier å forstå hvordan det var. Den siste natta var jeg var kald, kvalm, svimmel og utrolig sliten og det eneste jeg greide å tenke på var å ta et steg til. Jeg glemmer nok aldri følelsen da sola begynte å stå opp når vi nærmet oss toppen og varmet oss. Og i hvert fall ikke følelsen da vi kom opp på kanten av krateret og var ferdig med bakken. Vi satte oss ned og nøt sola i noen øyeblikk før guidene sa vi måtte fortsette. Det var nesten så jeg sa meg fornøyd og skulle til å snu og gå ned igjen, men noe fikk meg til å fortsette.

Det var ikke mye stigning, men det var is og snø på den smale, snirklete stien som førte til toppen, og det gjorde det vanskelig å gå. De siste hundremeterne gikk veldig sakte, men vi møtte på en del folk som kom ned fra toppen og som ga oss oppmuntringer og ba oss stå på. Da jeg kom opp til skiltet satte jeg meg bare rett ned. Jeg hadde greid det!